Plutselig ikke i London

Nei, føkk dette.

Triste nyheter for meg, gode nyheter for dere: Jeg flytter tilbake til Bergen! Jeg digger å bo i London, og jeg hadde planlagt og håpet på og krysset fingrene for at jeg skulle være her ett år til. Men sånn blir det ikke. Det er flere ting som har ført til dette:

  • Utdannelse i Storbritannia koster ganske mye, og lånet mitt i lånekassen er ikke akkurat lite fra før av.
  • Siden Martin nå er ferdig i Bangladesh og skal bo i Norge måtte vi ha betalt to husleier i ett helt år (og husleie i London er dyrt!)
  • Jeg savner dere ass. Jeg savner vennene mine, fjell og oppoverbakker, hulen, frisk luft, og ikke minst; Martin. Kleint, men sånn er det.

Men alt dette skulle jeg nok kunne taklet om den videre utdanningen min her hadde vært godt for noe. Men det er den altså ikke (!) Som dykk kanskje veit, så satser jeg jo litt på å kunne holde meg i akademia så lenge som mulig, og da er jo en doktorgrad den naturlige løsningen også syns jeg at det er gøy og interessant og har egentlig ikke lyst å gjøre noe som helst annet enn å forske resten av livet.   Men først må man jo ta en master. Masteroppgaver i Norge er på to år. Masteroppgaver i England er på ett år. Tada! Tenkte jeg; Jeg tar enkelt og greit 2 mastere i England, og vips, så er jeg også kvalifisert til en doktorgrad."Tror jeg flytter jeg" sa INGEN

Så etter å ha stresset ræven av meg i hele sommer med å søke på diverse universiteter her, overbevise dem om at karakterene mine kommer til å være gode nok og mast på veilederene mine om å få referanser, kom jeg på at det kanskje hadde vært lurt å sjekke med UiB om de var enige i planen min. Det var de ikke.

Som dere også kanskje har fått med dere så studerer jeg antropologi. Ett fag som i hovedsak dreier seg om å reise på feltarbeid og bo og leve blant dem du vil studere over lengre tid. Masteroppgaver i antropologi i Norge baserer seg på ett semester viet til feltarbeid, masteroppgaver i England har knapt nok noe som minner om feltarbeid i det hele tatt (ett par intervjuer kanskje, men det er det). Så ja. Nei. UiB har nok rett, det er best om jeg tar en master i Norge. Men jeg kan ikke si annet enn at det gjør skikkelig vondt. Jeg er nødt til å si nei til ett universitet jeg har drømt om å gå på i mange år, og jeg må flytte fra London, en by jeg stortrives i og bare så vidt føler jeg har begynt å bli kjent med. *grining* Nei, det er trist ass. Men jeg ser ikke helt noen annen løsning, så sånn blir det. Jeg flytter til Bergen i september, søker meg inn på master ved UiB til neste år og jobber i mellomtiden. Så tjener jeg ihvertfall penger, i stedet for å skylle dem ned sluket. Etter å mast hull i hodet på alle jeg bor med, sendt panikkfylte caps-lock mail til foreldrene mine og skypet i ca. 100 timer med Martin er jeg ganske sikker på at det er den rette avgjørelsen. MEN ÅH, JEG SYNS DET ER SÅ FINT Å BO I LONDON.

Halloumi koster 15 kroner her! Vin er på TILBUD i butikken! Jeg har bare møtt EN kjendis! Det er museum jeg ikke har vært på enda!! Og teaterforestillinger jeg ikke har sett!  DET ER SØNDAGSMARKEDER HER!